Mai 2014: Vi hadde opprinnelig tenkt å sykle en runde inklusive Passo Mortirolo og Passo Gavia idag, med start og slutt i Bormio. På grunn av mye snø på Gavia valgte vi å endre litt på ruten slik at det ble tur retur Passo del Mortirolo, ca 9 mil og 2400 høydemeter, hvor de fleste av disse er veldig bratte. I etterkant var vi glade for det. Klatringen til Mortirolo fikk franske Mont Ventoux og Alpe d`Huez til å ligne flate søndagsturer for bestemødre.
In May 2004, while training in Italian Alps, Lance Armstrong said that it was the hardest climb he had ever ridden
Stigningsprofil i prosent for Mortirolo, for de som er interessert i dette. Klikk for stort.
Hotel Daniela i Bormio. Tyrolerhus med gode fasiliteter for sykkelturister. Sykkeloppbevaring/mekkeverksted og mannen som driver stedet på dagtid er selv aktiv mosjonist på sykkel og gir all info som er nødvendig å vite her nede. Han skulle sykle Passo Gavia selv idag sa han under frokosten på morgenen. Vi fikk noen påminnelser også om at Mortirolo-passet er svært tøft og bratt, men det visste vi fra før og var mentalt innstilt på dette.Da er vi igang gjennom Bormio på vei de 3 milene nedover dalen mot Mazzo di Valtelina hvor stigningen opp Passo del Mortirolo starter. Geir blir møtt av en gruppe syklister motsatt vei, retning Stelvio. Der har vi tenkt oss i morgen i forbindelse med Giro d Italia.Lettskyet og ganske perfekt sykkelvær idag når vi rullet nedover dalen mot snødekte alpetopper foran oss. Bra at det ikke var så varmt for det er et slit å sykle fjell i sterk varme. Vi hadde nok kledd oss mer enn de italienske ute på veiene idag:-)Geir i front, og vi nærmer oss Mortirolo fjellpasset på venstre side der oppe. Monsteret begynner å åpenbare seg med sine bratte fjellsider.Tommy og Geir ved foten av Passo del Mortirolo. Nå venter 1300 høydemeter med en gjennomsnittlig stigningsprosent på hele 10,5%! Over 12,5 km er dette ganske så brutalt.Valgte å ta oss en kaffe og litt mat før vi begynte klatringen. Tommy sender skrytebilder til sosiale medier.Geir tar fatt på klatringen. Fantastisk god form og meget bra driv opp fra start. Vi ble alle litt ivrige i starten og fikk betale for dette, siden fjellet aldri gir noen pause uten at vi stopper og går av sykkelen. Det er konstant superbratt hele veien opp.God utsikt og mange fantastiske partier langs veien opp. Det er likevel såpass bratt og utfordrende fysisk at nytelsen av utsikt blir litt så som så.35 nummererte serpentinsvinger på veien opp. Tommy danser opp bakken her, uberørt som Marco Pantani.Vi hadde kompakt-krank med 50/34 og 11-29 kassett på leiesyklene. Det vil si at utvekslingen vi brukte opp Mortirolo var 34-29. Vi skulle gjerne hatt enda lettere for å ha raskere frekvens. Selv med slik utveksling må du være fryktelig sterk for å kunne ha høy frekvens opp Mortirolo.Store fjell omkring på alle kanter. Alpene er en opplevelse som man husker for livet. Omgivelsene er enorme.Bratt! Alpe d`Huez var jo flatt i forhold til dette snakket vi om.En liten posering underveis. Mektig skue utover dalen.18% stigning i denne kneika. Det er som om forhjulet stegler hvis man ikke legger seg litt frampå flere steder. Her kommer vi opp til Pantanis minnesmerke på høyre side.Marco Pantani, den store italienske klatreguruen har fått et minnesmerke her, i sving 11 fra toppen, og i det kanskje bratteste partiet i stigningen. Alle svingene er markert med nummer så det handlet om å telle seg nedover til sving 1 på toppen.Den siste km var litt mindre bratt, dvs rundt 8%. Dette kjentes helt flatt ut selv om også det er brattere enn det meste hjemme i Oslo, og godfølelsen av å nå toppen kom her.Toppen av fjellpasset Mortirolo, som også kalles Passo della Foppa. Tror ikke det er oppkalt etter den svenske hockeyspilleren «Foppa» Forsberg.Kilde med fjellvann på toppen. Det var ikke noe serveringsted her oppe, som det pleier å være på mange kjente fjellpass. Det er egentlig ikke noe bilvei over her, men veien er smal og passer best for sykkel. Noen biler var det imidlertid, men sikkert mest turister eller tilhørende folk fra de få men idylliske husene i fjellsiden.Geir og Tommy rusler over Bormio torget på kvelden. Bak der skimtes massivene tilhørende Passo Stelvio, hvor vi tenker oss opp for å se Giroen over der i morgen. Tanken på Stelvio får hvile litt til.
Tommy Hansens refleksjoner om denne dagen på Mortirolo
Idag var det så dags för det första cykelpasset. Glad i hågen efter lustfylld fika på ett litet torg som taget ur filmen The American med George Cloony och där Geir fann en omålad dörr som nämnvärd detalj startade vi en stigning på en massa kilometer röd-svart pist – uppåt.
Jag har lärt mig att man skall cykla på lätta växlar med hög frekvens. Sagt och gjort, efter en kilometer med det höll hjärtat på att hoppa ur bröstkorgen och delar av körtlar och annat småplock på vänster mitt av kroppen höll också på med att vilja sprängas.
Efter det togs ett lugnare tempo i bruk, till liten men nödvändig nytta. Vi kom upp.
En get stod mitt i vägen på väg ner igen med en bjällra om halsen. Pantani hade fått ett monument till sin ära i backen och jag ett monumentalt rövont.
Nå, skall det cyklas så kan det väl lika så gott kännas ordentligt.
Jo, jag hallicunerade också, på väg upp. En bandtraktor modell liten blev till en husbil med yttertält.
Tror Bård har en bild passande illustratorisk för detta.
Etter et ambisiøst åpningstempo måtte bena ut i bred benføring ved første pause.
We use cookies to ensure that we give you the best experience on our website. If you continue to use this site we will assume that you are happy with it.OkPrivacy policy
