Luz Ardiden!
14 juli 1987 er en merkedag i norsk sykkelhistorie.
Jeg tror kanskje ikke så mange i Norge vet hvilken utrolig idrettsbragd en nordmann gjorde på den dagen. Dag Otto Lauritzen kom til ensom majestet opp til mål i det som ganske sikkert er høyt oppe på listen over de aller hardeste etappene som noen gang er regissert av Tour de France.
Det er å anta at Tour de France- etappen i 1987 med målgang oppe i skistedet Luz Ardiden i de franske Pyreneene, må være Dag Ottos mest minnerike dag på sykkelsetet, og kanskje også i livet.
Det kan også antas at etter den etappen fikk han sitt navn beseglet med en stjerne i Tour de France, og i Pyreneene. Et navn som de som fulgte Tour de France i de årene ikke glemmer. Det var ikke hvilken som helst etappe han vant.
Å vinne en fjelletappe i Tour de France er å regne som spesielt, og ikke minst når det er målgang på fjelltopp. Å vinne knallharde etapper med målgang på de aller største fjellene (Hors Categorie) er enda større. Dag Otto vant en historisk heftig monsteretappe. Fire fjell. Hvor tre av dem er brutalt harde. Og med målgang på Luz Ardiden.
Col d Marie Blanque. Col d`Aubisque. Col du Bordères. Og Luz Ardiden. Dag Otto kjørte også Luz Ardiden solo. Det er bare å ta av seg hatten. WOW. Du skal være generelt være i heftig god form for å sykle alle de fire på samme dag. Har selv besøkt alle de 4 fjellpassene og er mektig imponert.
Luz Ardiden regnes i den hardeste kategori av fjell. HC. Den kan sammenlignes med Alpe d`Huez. De er begge klatringer opp til skisteder. Ca like lang, og ca like mange høydemeter. Ca like bratt i snitt. Og Luz Ardiden har i så måte enda flere serpentinsvinger enn sin bror i Alpene. Det er en meget tøff klatring i seg selv. Du får ikke pause på vei opp. Det er ingen hvilepartier.
De første par kilometerne fra dalen og Luz St. Sauveur er av det milde slaget, med 5% stigning. Behagelig. Sånn skulle det vært hele veien mot toppen. Da hadde det vært en behagelig reise. Men det blir fort bratt. Det er 8-9 prosent omtrent hele veien opp derfra.
De siste 4 km er spesielt fine, siden de går over tregrensen og i åpent landskap. Det er fenomenalt flott der oppe på en finværsdag. Grønne fjellsider kler de spisse toppene som omringer deg. Stillheten omringer deg, foruten at det klinger i bjellene fra noen sauer som beiter. Veien slynger seg i fint doserte hårnålsvinger oppover. Mange av dem.
