Tour de France 2022 – Heteslag og avslutning på brutale Hautacam

Jeg fikk gleden av å være tilstede på to av fjelletappene i Tour de France i 2022. De to siste av alle fjelletappene i Touren dette året, og dermed også avgjørelsen i kampen om den gule trøyen.

Jeg er overbevist om at opplevelsene fra den siste dagen, på Hautacam, kommer til å sitte lenge på minnebrikken i hodet.

 

Varmen stekte noe voldsomt i sør-Europa den uka. Det kokte. Å forlate det aircon-nedkjølte hotellrommet for å gå ut på ettermiddag/kveld for middag var som å gå ut til en badstu. Vi stod opp tidlig for å få akseptable temperaturer på sykkelturene.

Men….idag var det Tour de France på Hautacam i 35 varmegrader, skyfritt og solstek. Det måtte gå. Opp skulle vi, selv om det stekte i asfalten, og svetten rant.

Klatringen starter i dalen rett ved foten av den lille byen Argeles Gazost. Turen opp var hard. Både på grunn av varmen, men også fordi Hautacam definitivt må betegnes som en meget hard klatring. Den er både lang og bratt, noe som gjør at den er kategorisert som HC climb (Hors Categorie), altså i den tøffeste gruppen av klatringer. Den skifter mye i stigningsgrad fra seksjon til seksjon og det er ikke lett å finne en god og jevn rytme.

Det var mye folk i fjellet denne dagen, forventningsfulle foran den siste og avgjørende fjelletappen som potensielt kunne gi store utslag i kampen om den gule trøyen, mellom Vingegaard og Pogacar. Tre monsterfjell etter hverandre stod på programmet for rytterne.  I denne varmen var det ikke godt å si på forhånd hvem som ville takle det best.

 

Det er mye spenning i luften der oppe i fjellene når man har kommet seg opp og sitter og skuer nedover på livet som utspiller seg på en fjelletappe. Det aller største er å sykle opp selv, sammen med skarer av andre.  Publikum heier på oss fra sine campingbiler. Alle er glade. Mange har vært parkert der i dager for å få de beste orkesterplassene langs veien opp. Ikke minst har mange spanske baskere tatt turen over grensen. Mange går også til fots oppover.

Den lille kortvarige smerten fra bakker som tilsynelatende aldri tar slutt, overdøves av gode følelser når man nærmer seg toppen. Endelig oppe. Sette seg ned. Finne fram noe mat og drikke fra sekken. Ta på seg en tørr trøye. Mestringsfølelsen. Finne tilbake til en behagelig puls. Sitte å skue utover, på alle som kommer opp samme vei som oss, og sirkuset som etter hvert utspiller seg.

Først kommer La Caravane, den lange rekken med alle mulige biler som lager show og kaster godteri og små prøveprodukter til publikum. Vi var spesielt opptatt av de rødprikkede klatretrøyene og capsene som kastes ut til publikum, og ivrige som små barn fikk vi oss hver sin.

Så kommer alle lagbilene og mediabiler. Omsider høres helikoptre i luften over oss, og vi ser dem komme nærmere. Det er mange av dem. Helikoptrene vitner om at nå er rytterne i gang med klatringen, og snart kommer de. Noen arrangør-biler kommer opp og på fransk kunngjøres det i ropert hvordan situasjonen er i rittet. Fikk med oss at det var en gruppe med Vingegaard, Pogacar og Van Aert. Og noen andre. Noen franske ved oss hører radio og roper status til andre. De franske håpet på Gaudu, som var deres bestemann i sammendraget. Han lå med i tetgruppen hørte vi. Navnet ble nevnt hyppig. Mobilnett funker sjelden i disse fjellene så vi måtte forsøke lytte til de franske rapportene.

Så omsider, de blinkende saktegående motorsyklene. Nå må folk komme seg til siden.  Danske Vingegaard kom alene. Touren ble i realiteten avgjort der oppe denne dagen, da Vingegaard, i ensom majestet, i sin gule trøye, tilsynelatende uberørt spant opp foran der vi stod langs veien. Og Pogacar, hektet av, med mindre kraft i tråkket og gispende etter luft et lite stykke bak.

Da rytterne kom opp forbi oss mot toppen av Hautacam, hadde de tilbakelagt både monsterklatringen opp Aubisque, samt svært tøffe Col de Spandelles først. Men Vingegaard så da ufattelig sprek ut fortsatt. Imponerende.  Han jaget oppover, godt hjulpet av brølende fans. Han hadde det meget travelt. (Har lagt inn en video lenger ned).

 

Dette er stor idrett. Og det er spesielt at vi kan komme helt tett på de store sykkelstjernene i fjellene. Det er ganske unikt i sports-sammenheng.

 

På vei ned måtte vi samme vei som vi kom opp, ettersom Hautacam er et skisted med kun èn vei opp. På vei ned kom også alle rytterne i Touren samme vei som oss og plystret høyt i sine fløyter da de i ganske så stor hastighet manøvrerte seg gjennom folkemengdene, ofte  med millimetermargin til grøfta.

Det er gøy å besøke Tour de France.