Pyreneene og Tour de France 2014
Klar for tur igjen. Tour de France. Hvilket eventyr og hvilket sirkus. Da jeg reiste med fly hjem fra Lyon i fjor, etter 10 dager med sykkelopplevelser knyttet til alpene og Tour de France føltes det som om en bok kunne skrives om dagene der nede. Hver dag var et kapittel for seg krydret med spenning, naturopplevelser, fysiske prøvelser, sanseinntrykk, mennesker, liv og røre. Det begynte å synke inn hvorfor dette rittet trekker så mye folk. Og hvorfor Dag Otto Lauritzen, Kaggestad og Paasche virker gladere under Tour de France enn alle andre sportsjournalister på alle andre idrettsarrangement. Etter alle dopingskandelene, Lance Armstrong-epoken og alle disse nedturene for Tour de France, er rittet mer populært enn kanskje aldri før.
Jeg har sittet hjemme og fulgt litt med på årets etapper av Touren. Spesielt de første etappene som gikk i England slo meg. Det var utrolig å se bildene. Her dundret rytterne bortover i høy fart på ganske flate terreng, og langs veien står hundretusener på hundretusener pakket tett i tett. De fleste rekker kun å se rytterne i noen få sekunder når de smeller forbi. Og de aller fleste ser rytterne med veldig langt igjen til mål, hvilket tilsier at dramatikken derfor er liten. De ferreste har oversikt over hva som skjer på etappen, hvem som evt. er i brudd og lignende. Det blir å heie på alle når de kommer.
Hva er egentlig greia med å møte opp flere timer før de kommer for å se så lite? Er ikke sykkel bedre på tv? Vel, det kan nok hende i de fleste tilfeller, men Tour de France er noe spesielt. Det er nok verdens største idrettsbegivenhet, hvis man tenker antall tilskuere live.
Ser du nærmere på de som står der ved veien så kan du legge merke til at brorparten av dem har sykkelklær på. Sykkelshortser med padding, drakter med lommer, logoer, sykkelcapser, Syklene er henslengt i gresset, eller på et gjerde bak dem. Det er dette som er greia for meg.
Under Tour de France er det lov for mannen i gata å leke Tour-rytter. Vi får leke oss på den samme veien før proffene kommer. Vi får testet oss i de samme løypene. Vi deltar. Det å dra på i en liten bakketopp foran sykkelturister i campingvognene langs veien og bli møtt med heiarop. Det å ligge i rygg på en fransk lookalike av Pierre Roland eller Thomas Voeckler. Bruker du samtidig en norsk trøye får du heiarop av de norske bobil turistene langs veien.
Puplikum heier på alle, og de heier på deg! Så kan du leke med følelsen av å være proff i noen øyeblikk, inntil en annen kjører forbi deg med en fart som får deg raskt ned på jorden igjen. Du er med på festen og du er med og sykler. Du slipper likevel å stresse for ingen tar tiden på deg. Du kan nyte det. Det er spesielt dette. Du sykler før proffrytterne, samme vei som de kommer. Tenk å få slippe ut på Maracana og spille en løkkefotballkamp timer før en VM-kamp i fotball? Kanskje har du fortsatt leggbeskytterne og fotballskoene på når kampen begynner etterpå, og du får se Neymar score i det samme målet hvor du for få timer siden smelte inn en fulltreffer. Tenk å kunne gå noen runder på skistadion i Holmenkollen foran publikum før de store løperne kommer? I Tour de France kan du dette. Publikum er på plass. Dine medsyklister og hjelperyttere er på plass, og det er mange av dem. Tusener. Det er alltid en rygg å ligge bak og alltid noen å smelle forbi.
Følelsen av å sette seg ned på et fjellpass etter selv å ha syklet opp, for å vente på sirkuset Tour de France komme opp samme vei er noe å føre opp på listen av ting å gjøre før du reiser fra denne jorden. Dette er liv, og dette er ferie for meg. Dette med å sykle selv er det store synes jeg. Så kommer proffsirkuset etterpå som en stor bonus. Og de sykler den samme vei som deg.
Minnene fra fjoråret sitter klistret. Vi var der i den lange bakken ca 2 km før mål, da Christophe Riblon rykket fra Van Garderen på vei opp til mål i legendariske Alpe d`Huez. Og vi satt 300 hundre meter fra toppen på mektige Mont Ventoux og fikk se Chris Froome spinne opp mot mål alene med den gule trøyen. Den dagen glemmes aldri. Og vi stod ved målgang i Gap da verdensmester Rui Costa dundret inn og vant en etappe som var preget av mye dramatikk.
Fjellene i alpene er et eget kapittel. Majestetiske, voldsomme, kraftfulle. Fjellmassivene med sine grålige stenfasader byr på en reise med sykkelen i spektakulære omgivelser. I år har vi planlagt å besøke Pyreneene, fjellkjeden mellom Frankrike og Spania. Hvert år er Touren gjennom fjelletapper i både Pyreneene og Alpene. I fjor var det Pyreneene først og Alpene til slutt.
I år blir det motsatt og mye av avgjørelsen av Tour de France 2014 kan komme til å bli på denne utgavens monsteretappe med Pyreneenes kongeklatring over Col du Tourmalet og til mål oppe i skistedet Hautacam. Vi tenker å være på plass der.
Det sies av mange at Pyreneene har de vakreste fjellmassivene i Europa. Gressbelagte fjellsider og idylliske daler. Vakker utsikt og perfekte veier for sykkel.
Tour de France har lang historie her, og vår egen Dag Otto Lauritzen har spesielle minner herfra den 14.juli 1987. Da syklet han opp til seier i etappen med målgang oppe i Luz Ardiden. Vi har planer om å besøke den klatringen.
I tillegg til nevnte Tourmalet er også Col d Aubisque en av de mest brukte i Tourens historie. Forståelig, for bilder derfra kan ta pusten fra de fleste av oss: «wow!» Aubisque er en legende med sine spektakulære fjellsider. Jeg ser fram til å sykle opp dette som kanskje regnes som det aller vakreste fjellpasset.
Å snakke om Frankrike uten å nevne maten synes jeg ville vært en stor skam. Det er så mange gode retter å smake på som kan gi en ekstatisk opplevelse selv for de mest kresne ganer. Synes å huske at Hellstrøm også er en stor beundrer av det franske kjøkken. Vinlandet framfor noe annet har også mye å by på for kresne vinelskere.
Sommervær og sykkel er en herlig kombinasjon. Tidligere i år var vi på Passo Stelvio under Giro d Italia med grader ned mot 0. Kaldt!! Minnene fra den dagen ble også sterke, men noen nytelse i nuet var det ikke. Frankrike, Juli og Tour de France er værmessig glimrende for sykkel. Noen dager kan være fryktelig varme, men på sykkel får man luft og fønvinden kjennes godt i de luftige sykkelklærne.
Vi reiser denne gang med fly til Bordeaux, og med leiebil derfra de drøye 20 milene ned mot Pau og Lourdes. Pau er den største byen i den franske delen av Pyreneene med ca. 87000 innbyggere. Denne ligger nær til flere av de største legendene som Col du Tourmalet, Hautacam og Col d`Aubisque. VI tenker bo i den litt mindre byen Lourdes, like ved Pau. Pilgrimer reiser til denne byen for å besøke kilden i grotten, hvor mange med uhelbredelige sykdommer visstnok har blitt friske av å drikke vannet der.
Siste halvdel av turen blir i Foix, som ligger nærmere shoppingeldoradoet Andorra. Her ligger også velkjente monsterpass fra Tour de France, som Plateau de Beille og Port de Pailhères.
I årets utgave av Tour de France vil det meste avgjøres i Pyreneene. Froome og Contador er ute, men spenningen lever angående sammendraget. Hvem kan tukte Nibali? Planen er å se tre etapper av Touren fra Pyreneene.
- Etappe 16 til Bagnères de Luchon, hvor jeg tenker se rytterne over Port de Balès før de dundrer ned mot mål.
- Etappe 17 til skistedet Pla d`Adet, hvor jeg tenker sykle opp det fjellet og se målgang.
- Etappe 18 til Hautacam. Årets kongeetappe i Touren. Jeg tenker sykle over Tourmalet på morgenen og opp så langt jeg kommer på Hautacam før veiene stenges.
