Hala Madrid!! Semifinale i Champions. Real Madrid – Bayern Munchen 2-1

Fotball er følelser, og lidenskap. Gleden, leken, tilhørigheten, lidenskapen, drømmene.

Drømmer som en del ganger går i oppfyllelse. Eventyr med lykkelig slutt.

Real Madrids trener Carlo Ancelotti  har sagt: «Football is the most important of the less important things in the world».

Jeg synes det er veldig godt sagt. Denne kvelden i Madrid ble noe helt for seg selv, og en fotball-opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

FORANLEDNINGEN

I april ble det klart. Real Madrid tok seg nok en gang til semifinale i Champions League, og de skulle møte en annen av de store klubbene i fotballhistorien, Bayern München. Med det avgjørende returoppgjøret hjemme i Madrid. WOW.

Jeg befant meg på Mallorca på en sykkelferie i dagene før dette oppgjøret. Tilfeldigheter gjorde at jeg opprinnelig skulle hjem til Norge omtrent samme dag som denne kampen ble satt opp.  På Mallorca kjempet jeg litt med å ta en avgjørelse på om jeg nå skulle legge hjemturen om Madrid. En impulshandling. Men hvilken mulighet. Ville koste mye og bli litt ekstra styr med endringer på billetter og diverse. Men, det er var den perfekte setting, og det kunne ikke bli større enn dette, spesielt med tanke på at første kamp endte 2-2. Alt var duket for et heftig returoppgjør. Morgenen før kampen våknet jeg med minner i hodet fra besøket på El clasico i Madrid to uker siden, og bestemte meg. Gikk inn på nett og skaffet meg billett til både kamp og fly. Billett til minst trippel pris av originalpris. Kvitterte ut og ferdig med det. Jeg ville dit. Dagen etter stod jeg pakket og klar på flyplassen i Palma. Noen ganger må man leve livet og gjøre noe ekstra. Det var mange Bayern-fans på vei fra Mallorca til Madrid. Alle på samme routing som meg. Palma-Alicante-Madrid. Jeg følte meg som en av få med hjertet hos de hvite fra Madrid i den avgangshallen. Men en del rødkledde tyskere på flyet fikk jeg holde ut med. Bare vent til vi kommer oss til Madrid. Da blir det andre boller.

Foran kampen mot Bayern var signalene klare fra Madrid. Taket skulle på nytt være lukket under kampen, som mot Barcelona et par uker før. En lukket gryte med et  øredøvende kok skulle nok kunne bidra sterkt til å hjelpe hjemmelaget mot seier.

 

Av alle fotballarenaer i verden tror jeg ikke noen kan måle seg med Real Madrids hjemmearena Santiago Bernabèu. Den er et ikon, en festning. Den store arenaen som har vært et hjem for mange av de aller største stjernene fotballen har hatt. Så mye fotballhistorie befinner seg innenfor disse veggene.

Etter at spillerbussene har ankommet stadion beveger hordene seg alltid mot sine respektive porter for å komme seg inn på stadion. De var litt trege med å åpne portene denne kvelden så det ble mye folk som samlet seg over alt utenfor. En eldre sesongkort-veteran utenfor portene stod ved siden av meg og så litt småbekymret ut. Han fortalte meg at han ikke kunne huske sist det var sånn trøkk og folkehav utenfor portene på Bernabèu. Det var elektrisk.

 

 

Real Madrid,  semifinale i Champions League, mot selveste Bayern Munchen. Og ikke minst, RETURKAMP. Det er av stor betydning. Det ville si at alt skulle avgjøres på mektige Santiago Bernabeu i Madrid denne kvelden.

 

Jeg visste godt hva dette kunne innebære. Hadde vært på Bernabeu en del ganger før. Tenk om de skulle klare å slå Bayern og avansere til finalen, i sin egen storstue. Det ville være enormt. Måtte håpe på en god kamp, og dramatikk, og en lykkelig slutt. At historie skulle gjenta seg. Enkelte ting er ikke lett å måle i penger. Mange prioriterer flotte middager på restaurant, dyre hotellovernattinger, og dyre vinflasker. Men en slik ettermiddag/kveld på Bernabèu er noe helt annet. Jeg tror ikke du aner det før du har vært der. Ikke på en vanlig kamp, men på en av de store kveldene. Det er noe helt for seg selv.

 

Å stå på Bernabeu fullsatt med hvitkledde madrid-fans og høre/synge hymnen før en kamp av dette kaliberet er en ubeskrivelig opplevelse. Spesielt dersom du holder med Real Madrid. Det er voldsomt. Mektig. Lyden av trompeter og fioliner  runger over stadions anlegg og folk synger av full hals med skjerfene løftet. WOW. Hjerter i brann. Det er jo nesten verd å komme ned kun for å oppleve det øyeblikket.

Historie du lagde
Historie skal lages
For ingen kan motstå 
dine lyster til å vinne

Nå kommer stjernene ut
Mitt gamle Chamartin
Fra fjern og fra nær
Du bringer oss hit

Jeg er ikledd din skjorte
Festet til hjertet
Dagene du spiller
De er alt jeg er

Pilen løper allerede
Nå angriper mitt Madrid
Jeg er en ivrig kjemper, jeg er skjønnhet
Ropet som jeg lærte


Madrid Madrid Madrid
Hala Madrid!
Og ikke noe mer
Og ikke noe mer
Hala Madrid!

 

Klar for kamp. Vamos Real Madrid!!

KAMPEN

Kampen ble spennende. Utrolig høyt nivå på fotballen som ble servert, og bra med sjanser. Hjemmelaget førte mye av spillet. Men tiden gikk, og det tok tid før ballen gikk i mål. Trykkende atmosfære av nervøsitet og intens spenning.

I det 67 minutt skjedde det som ikke skulle skje. Real Madrid hadde dominert ganske mye og hadde hatt bra med sjanser, men Bayern kontrer inn et flott mål, et godt skudd, ved canadiske Alphonso Davies. Den kom som et slag i ansiktet. Folk vred seg i stolene og pustet tungt. Det ble helt stille i noen øyeblikk….Skuffelse og frustrasjon. Redsel. Den røde klyngen av tyskere der oppe i Bayern-svingen gikk fullstendig av skaftet. Nå blir dette en vanskelig oppgave….

Heldigvis tid igjen.

Reaksjonen fra publikum overrasket meg litt. Da Real Madrid tok avspark etter målet reiste hordene seg opp fra setene, i unisone rop. Kom igjen! Vi klarer dette. VAMOS VAMOS VAMOS!!! Laget måtte heies fram. Ingen sutring og piping. Det var fortsatt bra med tid. Dette hadde de opplevd før. Så mange ganger hadde de ligget under før. Og det pleier å gå bra til slutt. Publikum manet til mobilisering. Intensitet. Nå måtte det jages for mål. Publikum flyttet seg enda lenger fram på setekanten. Fulgte hvert lite spark på ballen med iver. Spill dit!!! Skyt! Den tar du! Bra!! Ohhh nære!! Alle levde med i kampen på banen, i hver duell og hver pasning.

Den kortvokste kreative legenden Luca Modric var satt inn. Her måtte det kreative krefter i sving.  I 2 omg hadde han småjogget langs linjen nedenfor oss og fulgt kampen med stor iver. Mens noen andre i noe større grad hadde vært opptatt med oppvarming hadde Modric knapt klart å konsentrere seg om annet enn å følge med på kampen og jage/heie/applaudere sine lagkompiser. Nå måtte alt av vinnerskaller inn. Han gjorde et godt innhopp og bidro mye.

VAMOS, POR FAVOR!!

Den lille gutten som satt ved siden av meg var på kampen med sin far. Han satt nærmest med foldede hender og helt framme på stolsetet. Roper VAMOS POR FAVOR! Kom igjen vær så snill! Kom igjen VINI, Kom igjen JUDE!!

 

 

Da 10 min gjenstod måtte det satses for alvor når målet fortsatt lot vente på seg. Joselu inn. Den store tankspissen ble satt inn for å bidra på topp, og fighte i boksen. Baller skulle pumpes inn, opp og fram. Sjanser måtte skapes. Angrep måtte komme.

Det tikket mot slutt. Med få minutter igjen satt alle på pinebenken og håpte på et stort under. At Madrid skulle klare å score helt på tampen. Atter en gang, som så mange ganger før i historien.  Angrep på angrep kom, og en del avslutninger hadde kommet. Men mål uteble. Laget trykket på. Det hastet. Tvilen kom snikende….

Så kom underet i det 87 minutt. Litt ut av intet i akkurat den situasjonen. Et middels hardt skudd av Vini jr fikk på underlig vis Neuer til å gi en retur. Var det mulig. Og der var han. Kveldens store helt.

JOSELU! 1-1.

Da eksploderte det inne på Santiago Bernabèu i Madrid. Du store tid. Aldri har jeg vært på en kamp hvor en scoring har skapt så mye jubel. Det var en enorm lettelse. Ekstraomganger sikret. Den unge gutten i setet ved siden av ga meg en omfavnelse. Han ble så glad at han visste ikke hva han skulle gjøre. Det var fortsatt håp. Bayern hadde byttet seg ned og strippet seg fra offensiv slagkraft. Nå kan dette gå. Ekstase. Volumet på maks blant publikum. Mange var helt gale av glede. Et kok uten sidestykke.

 

Så rakk man knapt å sette seg og finne pusten før nye angrep kom. Adrenalinet pumpet. Overtid. Nå brant det der inne. Hadde momentet ute på banen nå. Det kan gå med en til. Bayern var rystet og lå nede for telling. Skulle det også komme en knock out på slutten? Kom igjen Madrid! VAMOS! Og så, sannelig dukket han ikke opp enda en gang.

JOSELU. 2-1.

Assistert av stopperne Nacho og Rudiger.  Avblåst som offside først…. Så VAR-sjekk. Det tok sin tid. Madrid-benken jublet. Publikum var håpefulle. Modric og andre viftet etter hvert med armene og var sikker på at dette var mål. De hadde sett bildene. Og da dommer blåste for mål, da tror jeg sannelig de hørte jubelen fra Bernabèu langt nede i sentrum. Du verden. For et drama. Dette var fotball. Dette var saker. Dette var lidenskap.

Como no te voy a querer! Hvordan kan jeg ikke elske deg.

 

 

 

Og så…hymnen Hala Madrid på nytt etter kamp. WOW frysninger

 

Og etter kamp tok publikum med seg stemningen og fylte hele nabolaget med jubelsang.

Det var et eventyr, slik det ofte er på de store kampene i Madrid. Det ender som regel bra til slutt. Det ble skrevet om akkurat dette i spanske fotballaviser dagen derpå.  Om de vakreste filmene som også er på den måten. Du får en berg og dal-bane, en kjelketur med svingende følelser fra smerte, redsel og fortvilelse, til eufori og intens jubelglede. Tårer. Spenning og nerver.  Men….det går bra.

I Madrid vinner som regel alltid Real Madrid til slutt på de store kveldene, og du kan gå lykkelig hjem. Men du glemmer ikke sånt.

Nå har det gått en tid siden denne mai-kvelden. Minnene fra Bernabeu sitter veldig sterkt i meg enda. Det er sånt du husker så lenge du lever. Det er noen opplevelser langs veien i livet man aldri glemmer. Hvis du har penger til å kjøpe reise og billett til kamp så bør du gjøre det. Du bør dra. På en storkamp. Det er alt jeg kan si.