På sykkel opp mektige Mont Ventoux under Tour de France!
Juli, 2013: Dagens reportasje kommer med mange bilder. Bildene taler sitt eget språk som er bedre enn ord for å formidle noe av den enorme opplevelsen det er å besøke dette fjellet. Se gårsdagens blogg for litt mer om planene for denne dagen.
Skildringer fra en dag på Mont Ventoux under Tour de France
Følelsene var så mange denne dagen. Mont Ventoux. En drøm ble virkelighet. Det føltes uvirkelig at vi var på vei ned dit i bil denne julikvelden, og det var stort å se fjellet den dagen vi kom dit den kvelden før. I solnedgangen stod det så mektig foran oss fra mange mils avstand. Hadde sett det på tv, og lest om det. Hadde sett så mange bilder. Det var nesten rørende, for jeg elsker sånne ting. Mange går på museum når de reiser, andre prioriterer ukeslange fester. For meg var det en drøm å komme til dette vakre fjellet og sykle opp til toppen. Hvilket fantastisk og mektig fjell dette er. I ensom majestet står det der, og når våre øyne ser opp mot fjellet så blir vi mennesker ganske små. På morgenen etter våknet vi til sol, og spenningen lå i luften. Morgenturen langs Tourens rute rundt fjellet til Bedoìn bød på så mange gode følelser, Været var perfekt og alle var glade. Folk smilte til oss på veien og heiet. Og da vi omsider kom til foten av fjellet var det en enorm opplevelse å sykle opp der med alle de andre 1000vis av syklister. Jeg nøt det. Syklet i mitt tempo og pushet ikke veldig hardt. Dette var ikke treningstur, dette var noe mye mer enn det. Dette var noe å minnes for alltid. På formiddagen var vi omsider oppe, og gleden var stor over å ha nådd toppen. Å sitte helt øverst på Mont Ventoux en solfylt julidag og vente på at sirkuset Tour de France skal komme opp er en opplevelse for livet. Spesielt etter selv å ha syklet opp først. Ferdig snakket. Folk strømmer oppover. Noen går med sekker. Andre sykler. Noen har stått av og ruller sykkelen rolig ved siden. Slitne ansikter. Solen steker mot asfalten. Litervis med drikke går ned denne dagen. Det er ikke for varmt, men anstrengelsene er store. Mange har vært på plass lenge. Mange hadde sovet her oppe. Det er så mye folk. Flaggene vaier fra campingbilene. Mange ulike nasjoner er representert. Noen er kledd i sitt lands farger. I fjellsiden sitter skarer og ser utover landskapet. Hvilken utsikt. Øyet ser milevis utover på alle kanter. Det finnes ingen høyere topper så langt øyet kan se. Vi sitter på toppen av verden kjennes det ut som. Og vi er midt i sentrum av begivenhetene i Frankrike i dag. Vinden kjennes som en lett bris. Det pleier å blåse hardt på Ventoux 300 dager i året sier de, men i dag er det stille. Solen skinner. Noen gode baguetter medbrakt i sykkellommene smaker utsøkt. Sekk orket vi ikke drasse på. Blir mett av det vi hadde med og noen cola fra kiosken på toppen.Over høyttalerne kommenteres løpet på fransk. Vi hører alle de store navnene hyppig. Froome, Contador, Quintana, Richie Porte, Rodriguez. Folk sitter og lytter. Jeg er ikke god i fransk, men plukker opp at det er mye aktivitet i rittet. Mange angrep. Nieve, Riblon. Attaque. Kommentatoren er intens. Når han nevner Riblon og de andre franske stiger jubelen på fjelltoppen. De franske lengter etter en etappeseier.
Stadig kjører biler opp mot toppen. Officials, politi, biler som tilhører lagene, presse. Bil etter bil. Sjefsbilen fra Sky-laget ruller opp, en strøken Jaguar som forkynner at det er mye penger involvert også i sykkelsporten. Tv2 bilen og Dag Ottos bil kommer også opp. De er tidlig ute.
Så begynner Caravanen å komme. Haribo bilene kaster smågodt til publikum. Vannflasker og t-shirts fra Vittel pumpes ut. Musikk dunker fra bilene, franske ungdommer på sommerjobb vifter med reklame, danser og kaster prøveprodukter til folk. Så roer alt seg. Sporadisk kommer en og en bil, og en motorsykkel her og der. Folk har satt seg igjen. Det er stille før stormen. Så ruller det opp noen viktigere biler. Vaktbiler. Viktigere officials. Og den store børstebilen med en gedigen børste foran for å børste bort alt som evt ligger i veibanen. Ingenting skal ligge i veibanen når rytterne kommer. Så hører vi dem. Jeg husker lyden av dem så godt. Helikopterne. Først langt borte, og så plutselig ser vi et par av dem langt der oppe i luftrommet. Og det lille flyet som sirkler der oppe, og sender TV signal. De vitner om at dette er et stort sirkus. Rytterne har ankommet Mont Ventoux og er i ferd med å klatre. Så kommer helikoptrene nærmere. Det ene beveger seg ikke særlig langt over bakken.
Den franske kommentatoren blir mer intens, mer høylydt. Angrep på angrep hører vi. Den unge colombianeren Quintana, og spanske Contador. Froome nevnes hyppig.
Vi speider nedover fjellet. Så ser vi dem i horisonten. Flere km der nede går en bølge opp langs veien. Der kommer de. Bilene, motorsyklene, helikopteret og rytterne som ligger i front.
Så tar det litt tid før de synes ordentlig for oss. Den siste kilometeren. Vi sitter 300 meter fra mål. Vi lurer på hvem som kommer først. Så stødig i fransk er vi ikke at vi klarer å vite detaljene fra kommentatoren. Så kommer han. Den gule trøya ses i ensom majestet. Folket roper av full hals. De banker i gjerdene oppover, og bøyer seg over rekkverkene. Alle knipser bilder. Chris Froome spinner mot toppen omgitt av motorsykler og 2-3 biler. Hvilken fart og intensitet i blikket hans. Full spiker. Han tar ut alt og bøyer hodet mot bakken i kjent stil. Han sa i Paris at dette var hans største øyeblikk i Touren. Jeg kan forstå ham så veldig godt. Mont Ventoux var en helt spesiell dag. Du glemmer ikke sånt.
Stigningen
Vi begynte sykkeldagen med 2,5 mil ganske flatt og småkupert. Vi fulgte Tour de France ruten fra Vaison de la Romain og til Bedoìn hvor den berømte klatringen mot Mont Ventoux begynner. Mange hadde fortalt oss at dette var den hardeste stigningen som brukes i Tour de France. Ikke bare i år, men også ellers. Dag Otto hadde også advart Geir og Raymond om at dette var et svært tøft fjell å bestige, og sykkelturister fra campingene mente det var den hardeste utfordringen i alpene. Derfor var vi forberedt på en dag med mye sliting oppover. Stigningen er ca 2 mil, men det er de siste 16 km som virkelig er bratt og drøye (8.9% i snitt).
Når det gjenstår 16 km til toppen begynner snaue 1 mil stigning gjennom skog.
Varmt og bratt, og det ser ut som bakkene ikke har noen ende. Det gis aldri en pause uten at man står av sykkelen. Etter dette kommer man ut i et månelandskap uten noe grønt, men bare steiner. Her er det mer vind fordi det er så åpent i alle retninger.
Den første milen av stigningen var hardest. Da vi kom ut i det mer åpne landskapet ble det lettere mye pga at varmen avtok og litt vind gjorde godt. Det er dessuten ikke like bratt der. Den neste siste km er derimot hard og veldig bratt. Jeg vil anbefale deg å se en video fra globalcyclingnetwork som er laget for å presentere denne stigningen. http://www.youtube.com/watch?v=xLZ_Rnm7S-Y
Flere av oss var enige om at vi hadde forventet en mye tøffere dag enn det ble. Været var ekstremt bra til å være på Ventoux i dag med lite vind. Det kan bety en del, siden å sykle i motvind/sidevind er tungt. At det er haugevis med sykkelfans og turister langs absolutt hele veien opp (2mil) hjalp på veldig. De heier og skriker og spiller musikk osv. Og det var en horde med syklister som syklet oppover i dag. Det var alltid en rygg å ligge bak og motivere seg for å følge. På absolutt hele veien opp var det bobil på bobil, biler og campingvogner, og folk som satt på campingstoler og så på folk som syklet opp.
Mange spreke syklister, og mange turister som sykler opp med joggesko, terrengsykler og sekker.
Vi kjørte som de fleste andre den mer klassiske racing-stil med fullstappede baklommer i sykkeldraktene med mat og drikke og gode landeveissykler. Sekk var det ingen av oss som orket å bruke. Været var såpass bra at vi trengte ikke ta oss bry med å ha med noe særlig ekstra klær. Normalt bør man nok ha med seg endel vindklær hvis man skal sitte flere timer der oppe.
Sykkelopplevelsen var helt utrolig. Å sykle opp her samme dag som det er Tour de France var bare helt spesielt. Det var også Frankrikes nasjonaldag i dag, og stemningen ble ikke mindre av det. Som Tommy sa etterpå: Det går an å skrive en bok om denne dagen.
