Infernoet Monte Zoncolan og Giro d`Italia

Mai, 2014: Den første dagen vi var her nede syklet vi opp Passo del Mortirolo oppe i Bormio, en klatring med sykkel som fikk franske legender som Alpe d`Huez, Galibièr og Mont Ventoux til å virke lette. Noe lignende hadde vi ikke opplevd før.

Etter Mortirolo var det derfor sånn at vi tenkte at mange overdrev når de snakket om at Monte Zoncolan er en god del brattere og hardere enn Mortirolo. Det kunne vel ikke være mulig…..

SAM_3407 (800x600)

Ovaro-Monte Zoncolan, stigningsprofil. Klikk for større.
Ovaro-Monte Zoncolan, stigningsprofil. Klikk for større.

Jeg gledet meg til å begynne på turen opp Zoncolan. Til tross for en ganske tøff dag i går med Monte Grappa var motivasjonen på topp. Det tok ikke mange hundre meterne før jeg forstod hvorfor denne klatringen kalles et inferno….»La porta dell inferno» står det på banneret over starten på den styggbratte klatringen som av mange er regnet som det aller hardeste fjellpasset i verden som brukes i sykkelsirkuset.

SAM_3233 (800x600)
Vi bodde denne natten på et hotell i en middeladerbygning fra 1600 tallet, i en liten landsby ca 15 km fra Ovaro hvor stigningen til Zoncolan begynner. Blide gutter på morgenen som er klare for koseturen.
SAM_3239 (800x600)
Vi startet med å rulle strekningen inn mot Ovaro gjennom rosa ballonger (Giro d Italias farge) og viftende folk fra husene. Dette var også Giroens vei inn til Ovaro og Zoncolan, så vi fikk nyte en pyntet vei innover. Planen var å henge litt i den lille byen Ovaro og nyte folkelivet og ta litt mat der før vi startet stigningen. Du ser Monte Zoncolan med snø bak i bilde.
SAM_3252 (800x600)
Geir møtte en sykkelrytter kledd i La Gazzetta dello sports avissider nede i Ovaro. Den sportsavisen er rosa og ledende innen dekning av fotball og sykkel i Italia. Matchende for Giroen dette.
SAM_3257 (800x600)
Fra Ovaro og opp mot det lille stedet Liariis er det 2 km moderat stigning. Derfra begynner skogen, og når du går inn i skogen der møter du en nonstop utrolig bratt klatring som varer i 6-7 km.
SAM_3268 (800x600)
Her står jeg foran porten til infernoet. «La porta dell INFERNO». Det som er litt spesielt med veien opp er ikke bare at det er utrolig bratt, men det gis aldri pause. Mortirolo hadde serpentinsvinger og i dem får du alltid noen sekund pause. Her må du holde det tunge tråkket i gang hele tiden for ikke å stoppe helt opp.
SAM_3273 (800x600)
Tommy Hansen med noen lekne dansende drag opp «Zonco». Skal si det er kraft i bena på denne karen.
SAM_3287 (800x600)
Omtrent på hver halve km henger det store plakater av italienske sykkelmestere. Her et bilde av Francesco Moser. Syklisten foran i bildet jobber for livet for å holde seg gående opp denne kneika, som forresten ikke er noe kneik for den tar aldri slutt.

Når det er 20% stigning sammenhengende i nesten en hel km er det bare en ting å gjøre: gispe etter luft.

SAM_3284 (800x600)
Lenger opp går omtrent halvparten med syklene, og halvparten klarer holde seg gående på sykkelen. Vi klarte alle tre å sykle opp, men måtte naturligvis gå av sykkelen endel ganger for pauser. Jeg måtte en gang begynne å gå litt i et bratt parti fordi jeg etter en pause ikke klarte å komme igang igjen med å trå raskt nok. Det er virkelig ikke lett å hoppe på sykkelen å begynne å trå når du står i en smal bakke på 20% stigning! Ganske raskt kom noen tilskuere og dyttet meg igang slik at jeg fikk fart nok til å rekke å tråkke.
SAM_3290 (800x600)
Lenger opp i stigningen åpner landskapet seg og utsikten åpner seg mot enorme fjell i omgivelsene. Problemet er bare at dette er ikke noen kosetur i det fri, så man får se mer på utsikt når man kommer opp.
Når det er 1 km igjen kommer du til noen trange korte tunneller. Disse var en nytelse. Nesten flate. Fantastisk.
Når det er 1 km igjen kommer du til noen trange korte tunneler. Disse var en nytelse. Nesten flate. Fantastisk.
Zonco
Mot de siste 300 meterne her, og der er det bratt. Vi setter oss etterhvert rett oppe til høyre i skråningen der.
SAM_3317 (800x600)
Fantastisk følelse å være oppe. Solen varmet og det var bare å skifte på seg litt tørre klær og sette seg ned med noen medbrakte Croissanter og drikke, og vente på «la maglia rosa» Nairo Quintana og de ca 150 andre rytterne fra Giro d Italia som var igjen (av 220).
SAM_3325 (800x600)
Masse folk og stor stemning oppe på Monte Zoncolan. Storskjerm og speaker skriker ut på italiensk den nødvendige kommentering til bildene på skjermen. Helikopterne surret i luften og ga også sitt tydelige språk om at feltet hadde begynt på klatringen.
2014-05-31 14.56.28 (800x450)
Geir på plass ringside med utsikt over veien ca 250 meter før mål. Da vi var oppe måtte vi bare le litt av hvor tøff denne klatringen er, så det var mange gode grunner for et smil for kamera her.

 

Så kom rytterne opp, bak et kobbel av motorsyklister og biler. Det er mildt sagt ganske utrolig at de klarte å ha slik fart opp her. En video som jeg tok da etappe-vinner Michael Rogers kom opp følger under, og nr 2 Pelizzotti samt den unge italieneren Bongiorno som var uheldig med at en tilskuer skulle gi ham et dytt opp og klarte dytte ham inn i hjulet til Rogers, slik at Bongiorno måtte sette bena i bakken. Bongiorno falt ikke av sykkelen, men problemet er at du setter du bena i bakken kommer du ikke i gang igjen så raskt med pedaltråkket fordi det er så bratt. Å stoppe på Zoncolan er egentlig i seg selv en utfordring.

10301295_10152427560096154_459960171081529249_n (800x450)
Giro vinner Nairo Quintana følger som et klistremerke på Rigoberto Uran. Disse to colombianerne ble nr 1 og 2 sammenlagt i Giro d Italia i år. Med Zoncolan, Grappa og mange andre tøffe klatreetapper fikk de lette klatrekongene kjempe seg imellom om sammenlagt-seieren.
SAM_3387 (800x461)
Tommy og Geir følger nøye med på rytterne som kommer opp en etter en. Det er gøy å se slike etapper med målgang på fjell fordi da er rytterne såpass spredt og kommer mer enkeltvis enn ellers. Samtidig går det såpass sakte tempo når det er bratt at man rekker å se dem litt.

SAM_3390 (800x600)

Zonco2
Nedkjøringen etterpå var vondt for armene, for vi måtte bremse og bremse og bremse. Det var mye folk og med så bratte bakker går det fryktelig fort hvis man bare slipper opp to sekund fra bremsene. Fantastiske omgivelser ned fra de øverste delene.

Tommy Hansens refleksjoner fra dagen på Monte Zoncolan

Skall man orera kring de senaste två dagarnas upplevelser under Giron så kan man naturligtvis ösa ur cykelögonblick och bedrifter men jag skall nöja mig med något kort och hellre låta tanken dröja vid människorna, maten, espresson och landet – och förstås grabbarna bus, kollegorna på hjul.
Cykel först. Jag skall inte sticka under stol med att jag är stolt över att ha tagit mig upp några av cykelvärldens tuffaste fjällpassager – inte utan paus förvisso men på hjul. Känslan av accomplishment är stor och ödmjuk.
Så, Italien. Jag tycker om att strosa för mig själv, glo mitt i vimlet på wärdshuset, lite vid sidan om så där och höra de italienska glosorna studsa mellan väggarna. Jag känner mig hemma här. Jargongen, antipastan, korvarna, skinkan den lufttorkade, espresson, pastan. Jag säger bara det, pastan.
Vid toppen av Monte Grappa pep jag iväg så länge att kollegan trodde jag cyklat ner. Han väntade på colan och jag, jag satt under eken och luktade på blommorna. Jag ljög med signore och käkade lasagne o kaka och viftade med lätt hand bort andra ting. Ja vi blev bjuda på champagne och paninis när vi gick fel på veg ned och hamnade på privat fest och inte på cafè.

10271463_10202598662021393_4016530466762572525_n

Vid foten av Zoncolan, och den största idrottsliga utmaning jag varit med om, bodde vi i en 1600-tals stenkåk i en klockarby skött av en familj som tog så väl hand om oss att man baxnar. På bruten engelska och allt det där.
Från grillen nere i byn en lokal korv i bröd som fick mina smakslökar hoppa högt.

2014-05-31 14.52.55 (693x800)

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *