Sykkel VM i Bergen 2017

Sykkel VM til Norge? Wow… Jeg husker gleden var stor da jeg hørte dette da nyheten tikket inn i norske medier for et par år siden. Det måtte være noe å få med seg. At hele sirkuset av verdens beste syklister skulle komme til Bergen for å sykle VM var ikke småtteri i idretts-sammenheng. Sykkel er en enorm idrett på verdensbasis, og interessen er svært lidenskapelig i store land som blant andre USA, Frankrike, Italia, England og Spania. Tour de France er sannsynligvis verdens aller største årlige idrettsarrangement.

Som verdensmester på landeveissykkel blir man tildelt den legendariske verdensmestertrøyen, og retten til å bruke den i ett år – i alle landeveisritt fram til neste verdensmesterskap.

 

Apropos Tour de France. Giro d Italia er også en voksen lillebror, full av mye passion og dramatikk, og Vueltaen i Spania bør nevnes, sammen med store klassikere som ikke minst Paris- Roubaix og Flandern Rundt. Etappeseire i de store 3-ukers rittene, samt seier i klassikerne henger meget høyt i kurs for proffsyklister.

Og så har du VM. Da sikter jeg i denne sammenheng til fellesstart for menn, som er hovedøvelsen under VM-uka. På en dag samles hele verdenseliten for å avgjøre hvem som er best. Naturligvis først og fremst best akkurat den dagen og i det rittet, men samtidig er det den dagen som  kanskje teller aller mest i sykkelåret.

 

 

Det er mange som har vunnet etapper i tre-ukers ritt, og det er mange som har vunnet en av de store klassikerne, men det er ikke så mange som har blitt verdensmestere på sykkel. Det kåres bare èn hvert år, og det har vært endel som har vunnet flere ganger. Før VM i Bergen hadde slovakiske Peter Sagan vunnet 2 ganger på rad, og han var den største favoritten til å vinne på nytt. Denne løype skulle passe veldig godt til en rytter som han. Det er forresten ikke så veldig mange løype-profiler som ikke passer denne fargerike unge mannen fra Slovakia. Han er god på det meste, men er ingen fjellgeit. Men nå var vi ikke i alpene, men i Bergen by.

 

Det var spesielt å lese startlisten. Den var naturligvis fullspekket av de største navnene innen landeveissykkel. Sagan, Gilbert, Van Avermaet, Kwiatkowski, Matthews. Naturligvis våre store håp – Boasson Hagen og Kristoff. Dog manglet det noen av de som tilhører «Grimpeur»-kategorien. Klatrerne. Chris Froome blant annet glimret med sitt fravær, Vincenzo Nibali og Fabio Aru likeså. Valverde, Richie Porte. Noen fordi løypeprofilen ikke var spesielt passende for dem, og noen pga skader. Noterte meg at Colombia stilte med et stort arsenal av klatrere, men de har vel knapt andre typer ryttere å ta av. Det skulle vise seg at selv om runden i Bergen var ganske tøff, var den som ventet ikke spesielt passende for små og lette colombianere.

Dessuten var de rene spurterne borte. Kittel, Greipel, Cavendish. Det var ganske opplagt at de ville få problem med å henge med alle rundene med såpass mye bakker.

 

LAKSEBAKKEN

Det var spesielt laksebakken, som alle snakket om. SALMON HILL – altså på norsk «Laksebakken» – ble døpt dette navnet av arrangørene. Trolig sammenheng med at generalsponsor for sykkel VM var den norske laksenæringen. Denne knekkeren av en veistrekning heter egentlig Landåslien, så mine bergenske slektninger måtte trekke litt på smilebåndet da navnet Laksebakken kom opp. Hvor ligger den? Den bakken hadde de egentlig aldri hørt om før nå i VM. Landåslien derimot var godt kjent. Da jeg så detaljene om bakken på papiret tenkte jeg i utgangspunktet at denne ikke var særlig hard. Ikke så mange høydemeter, og hverken bratt eller særlig lang.

Men etter en liten spasertur helt nede fra Minde-området så jeg hvorfor det ble snakket om ganske tøffe bakker og en tøff VM-løype. Før selve Laksebakken starter, skulle de opp en ganske dryg og drøy knekker helt nede fra Minde, som Kaggestad nok ville hevde hadde potensiale til å eskalere laktatverdiene i bena kraftig. Deretter kun en kort pause flatt før selve «Salmon hill», Landåslien. Så det ville definitivt bli tøft med 12 runder i disse, ikke minst med tanke på at det antagelig kom til å bli et voldsomt hardkjør opp her i mange av de siste rundene. Det var mange spurtere som skulle tynes og ristes av.  Vi norske tok det nesten for gitt at det var Boasson Hagen som ville takle dette best. Han har normalt vist seg å være noe sterkere enn Kristoff i dryge bakker. Men her tok de fleste feil, skulle det vise seg. Kristoff hadde en pangdag.

 

SØNDAG 24.SEPTEMBER  –  Landeveisritt HERRER, 241km

 

Vi valgte å ta turen opp til Landåslien (laksebakken) for å stå der å se. Har gjort meg noen erfaringer fra Tour de France at det er smart å stå i bakkene å se. Farten er lavere, rytterne strekker seg mer, det oppstår luker, angrep. Du kommer tettere på rytterne. En bedre deal for oppmøtet mener jeg.

 

 

 

Under ser vi  en video fra den lille gruppen som hadde fått en luke på nest siste runde opp bakken. Odd Christian Eiking var den norske som var med i den gruppe. Her kjører de det remmer og tøy holder for å skaffe seg mest mulig tid på feltet som kommer halsende etter.

 

Under ser vi hvordan franske Alaphilippe rykket fra de andre i de nedre partiene av Laksebakken. Dette var på SISTE RUNDE OPP. Han forsøkte å sette inn et avgjørende støt. Han håpet nok at litt flere kunne gå med, men ble litt alene i det forsøket, og det holdt ikke helt inn. Det var litt for mange km til mål fra toppen av Laksebakken.

 

Det ble en veldig spennende avslutning på rittet. Alexander Kristoff klarte å henge med bra opp Laksebakken på siste runden, og i en gruppe med blant annet også Peter Sagan klarte disse å kjøre inn franske Alaphilippe som hadde fått en luke over toppen. I spurten klarte Peter Sagan å komme seg forbi Kristoff med kun centimeters margin i siste liten. Det la seg en liten stillhet over de norske foran tv-skjermen, men alle måtte innse at Peter Sagan var best, igjen.

 

Gratulerer Peter Sagan, og gratulerer Bergen by med et fantastisk mesterskap!