Pyreneene på tvers 2015, dag 5 – Casartelli Memorial

Bagneres de Luchon – Seix

Distanse. 110km. 2014 høydemeter stigning.

SAM_6046 (1000x667)
Så fikk vi også oppleve en dag med regnvær i Pyreneene. Ihvertfall i starten av dagen. Men lett duskregn når temperaturen likevel er god skadet ikke humøret på noen av oss. Klar for ny dag på sykkelen her, utenfor villaen vi bodde i.

Etter noen rolige mil langs flate landeveier, var dagens første mål Col de Ares på 797 meter over havet. Et veldig snilt fjellpass med snitt på ca 4%. Når man har blitt vant til 7,8,9 og 10 prosent på mange store klatringer, føles 4% som om det er flatt selv om det i realiteten stiger ganske brukbart.

Neste lille Col var Col de Buret på 599 moh. Denne er omtrent ikke verd å nevne for vi rullet omtrent over denne på vei ned og bort fra Col de Ares. Bakkene opp til Buret var ikke særlig lange fra denne siden.

Col de Portet d`Aspet

Dette fjellpasset er ganske hardt, siden de siste 4 km av denne klatringen er bratte og har 9% stigning i snitt. Flere segmenter her har 13-15% som river litt ekstra. Ikke minst rett etter at du passerer minnesmerke for den italienske syklisten Fabio Casartelli. Han døde her i en nedkjøring, og det er ordentlig bratt i partiene ned mot den svingen så farten kunne nok bli enormt stor her.

SAM_6055 (1000x667)
Du ser minnesmerke for Casartelli oppe på muren i svingen der. Ned her var det veldig bratt selv om det kanskje ikke ser sånn ut på bildet.
SAM_6056 (1000x667)
Minnetavlen for Fabio Casartelli nesten helt nederst i bakkene fra Col de Portet d`Aspet.
SAM_6060 (1000x667)
Lite ustikt å melde om idag! Ganske grått vær og bakkene kjentes tunge etter gårsdagens monstertur.

Fabio Casartelli var en italiensk proffsyklist som blant annet hadde OL gull fra 1992. Han døde som følge av en velt i nedkjøringen fra Portet d`Aspet under Tour de France i 1995. Han hører derfor med til en av de store tragedier i proffsirkusets historie. Bildene fra denne ulykken gir grøss. Vi kjørte forbi hans minnemonument idag, og den minner oss også om hvor farlig det kan være å kjøre i stor fart ned fra fjellpass. Det hender jeg ser mosjonister på tur, som helt utenfor konkurranse kjører i vill og nesten ustyrlig fart ned fra fjell. Da tenker jeg flere ganger, hva er vitsen? Det fine med disse fjellene er at asfalten er rimelig strøken så jeg vil ikke definere risikoen til å være kjempestor, men man vet aldri om noe kan skje, som en punktering eller lignende. Da kan det være kvelden hvis du er uheldig.GSG reklamebanner

SAM_6067 (1000x667)
Vanligvis har vi hatt picnic ute i sola, som Bea (serviceleder og sjåfør av følgebil) har stått for. Idag ble det innelunch for alle var litt kjølige etter nedkjøring fra Aspet.
SAM_6065 (1000x667)
Ost og skinke, chorizo og hjemmelaget leverpostei var noe av ingrediensene fra dette lokale kjøkkenet.

Col de la Core

Dagens siste og kanskje lengste klatring.

SAM_6073 (1000x667)
Det er veldig mange slike små landsbyer i Pyreneene. Her passeres en av dem på veien opp til Col de la Core.
SAM_6077 (1000x667)
Turleder Ian fra Wolverhampton wheelers
SAM_6083 (1000x667)
June og Paul fra New Zealand.
SAM_6097 (1000x667)
Richard Virenque og Thomas Voeckler. To franske sykkelstjerner som har sine navn malt i asfalten ganske mange steder i de franske fjellene.

 

SAM_6100 (1000x667)
Herlige grønne fjellsider i Pyreneene. Alltid vakkert når landskapet åpner seg mot toppen.
SAM_6113 (1000x667)
Col de la Core og den enorme utsikten bakover der. 1395 moh.
SAM_6123 (1000x667)
Toppen lå over skylaget idag.
SAM_6129 (1000x667)
SEIX – en liten by i dalen. Dette er Pyreneene på sitt mest klassiske. En dal, en elv og en liten idyllisk by og en bro.

SAM_6130 (1000x667)

Nedkjøringer – med livet som innsats

Fjellpass på sykkel betyr tøffe klatringer, og lange drøye bratte nedkjøringer. Hvilket ikke er helt ufarlig når du nærmest kjører naken nedover på noen tynne pinner av en sykkel med spinkle lettvektshjul. Farten kan bli ordentlig stor.

Jeg tenker ofte på de hjemme som er glad i meg, og som så gjerne ønsker å ha meg hel tilbake. Det tror jeg er både smart og viktig. Det gjør noe med meg. Kanskje kommer jeg ned noen minutt etter de som hadde det supertravelt og tok risiko. So what. Hvilken rolle spiller det, jeg kjører ikke for den gule trøyen i Tour de France. Og jeg har ikke særlig lyst å skure opp hele langsiden av kroppen på den harde og ru asfalten. Eller bli alvorlig invalid. Så derfor blir det mer bedagelig kosetur-tempo ned fjellene for min del. Så da er jeg en pyse? Vel, isåfall er du dum i mine øyne som ikke tenker mer på de som setter pris på at du kommer ned bakkene  i god behold.

Hvorfor snakke om dette? Det passer kanskje akkurat idag, siden vi syklet forbi minnestedet til en veldig ung italiensk syklist som mistet livet i nedkjøringen fra Portet de Aspet. Vi kjørte også ned fra det samme fjellet idag, så der har du tegningen.

Et spesielt minne jeg har fra nedkjøringer skriver seg fra berømte Mont Ventoux under Tour de France i 2013. Etter å ha sett Chris Froome ved målgang vinne etappen, og alle var i mål, kom tiden for å rulle ned på baksiden av fjellet. De fleste syklet ned på forsiden mot Bedoìn, samme vei som alle kom opp. Det som kom som en positiv overraskelse på oss var at vi havnet mitt i bølgen av Tour-ryttere som også skulle kjøre ned baksiden, fordi lagbussene stod noen km ned i veien der. Her kom den ene etter den andre stjernen rullende forbi oss, mens vi hensynsfullt holdt oss til høyre inn mot veikanten. Det jeg spesielt husker fra dette var at en Lampre-bil kom kjørende ned i hensynsløs vill fart, og rett i baken lå en Lampre-rytter som en kanonkule bokstavelig talt helt klistret inn mot støtfangeren. Da snakker jeg altså om en meter, maks 2. Det som er sikkert er at hvis den bilen hadde bråstoppet hadde syklisten flydd som en kråke i flukt over bilen og nedover og neppe hadde overlevd. Da skjønte jeg at mange av disse gutta har ingen sperrer på slikt. Og dette var ETTER etappen, og på vei ned til bussen.

Så døde også Fabio Casartelli i ung alder i utforkjøring på sykkel. Det bør være en minnestein å ta med seg for alle som setter livet på spill i hasardiøs fart ned fra fjellene.

Etter etappen var over kjørte vi ned på den andre siden av fjellet. Det ble en stor opplevelse fordi da fikk vi faktisk kjøre ned sammen med rytterne i Tour de France. De skulle ned 1/4 del av utforkjøringen mot bussene sine som stod lenger nede. Noen av dem hadde en ufattelig fart nedover.
Etter TDF etappen til Mont Ventoux i 2013 var over kjørte vi ned på den andre siden av fjellet. Det ble en stor opplevelse fordi da fikk vi kjøre ned sammen med rytterne i Tour de France. De skulle ned 1/4 del av utforkjøringen mot bussene sine som stod lenger nede. Noen av dem hadde en ufattelig fart nedover selv etter rittet.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *